Ikke sint, men veldig, veldig skuffet

Senterpartileder og kommunalminister Liv Signe Navarsete ble sint denne uken. Skikkelig sint - faktisk frådende og spyttende mot en stakkars sykehusaktivist, skal man tro enkelte toneangivende riksmedier. Slapp av! Hun ble sint og det hadde hun nok god grunn for. Det føles veldig urettferdig å jobbe døgnet rundt for noe og deretter bli beskyldt for å ikke løfte en finger. Det jeg stiller spørsmålstegn ved er hvorvidt det nå er greit å sitte rundt samme bord som bødlene - de som er ansvarlig for at Senterpartiet tapte en sak som griper så mye inn i partiets eksistensgrunnlag.

JEG STØTTER DE ENDRINGENE som regjeringen har besluttet. Her må vi vektlegge faglige råd, spesialistmiljø, kvalitet og kostnadseffektivitet fremfor en falsk trygghet ved å ha en rekke tjenester på et lokalt sykehus - som kanskje ikke holder mål.

SENTERPARTIET DERIMOT er ikke enige. Jeg respekterer det synet hos et parti som i stor grad har blitt stemplet som et distriktsparti, men jeg kan ikke forstå hvordan man kan vippe nakken lett bakover - sluke innpå en kamel med imponerende pukler og deretter oppføre seg som om det var den største selvfølge. Hvor går grensen for hva man kan gå med på?

- VI OPPNÅR MER I REGJERING, enn om vi står utenfor. Ja, dette kvedet har vi hørt hver eneste gang ett av de to støttepartiene må bøye seg frem for Arbeiderpartiet. Klart man gjør det. Selvfølgelig kan man styre politikken noe ved at man behøves for at flertallregjeringen skal ha nettopp dét - flertall. Jeg begriper allikevel ikke hvordan man kan svøpe seg med en slik unnskyldning og vente på at upopulære beslutninger går over. Hvor er partienes ære, historie, verdigrunnlag og partiprogram? Jo, alt er underordnet en diffus Soria-Moria erklæring. I denne saken diffus nok til at Senterpartiet tapte kampen om innholdet i enkelte lokalsykehus.

SENTERPARTIET KUNNE VÆRT med i en borgerlig regjering. De kunne fått noen brødsmuler og ville sittet lydig rundt bordet under regjeringskonferansen og stemt lojalt i stortingssalen. Uenigheter kunne blitt bortforklart. Og dersom det hadde dukket opp noen virkelig vanskelige saker, ja da er det bare å sette seg på kne, holde hodet bakover - og gape.