En næringspolitikk som gir arbeidsplasser i Melhus

Mange bedrifter har forlatt Melhus de siste ti-femten årene. Flere har opplevelse av en passiv og lite imøtekommende holdning fra kommunens side. Uansett årsak er resultatet at Melhus mister arbeidsplasser. I vår kommune skal det “…være mulig å være modig”, men er det tilfellet når vi til stadighet får signaler om at bedrifter og gründere føler seg motarbeidet og satt lite pris på? Nå behøver næringslivet i kommunen vår et løft. Dette vil bety flere lokale arbeidsplasser og gjør Melhus til et mer attraktivt sted å bo.

                Melhus Høyre ønsker å styre etter en “Ja-holdning”. Dette innebærer at kommunen skal ha en fleksibel og positiv innstilling til søknader og henvendelser fra innbyggere og næringsliv. I tillegg må vi avsette attraktivt og tilstrekkelig areal regulert til næringsformål.

                Dersom man skal snakke om vekst i næringssektoren kommer man ikke unna spørsmålet om godsterminal lokalisert til Melhus. Vi vil berømme ordfører Bøhle for at han i sin tid fremmet dette som et alternativ. I månedene som kommer vil kanskje politiske partier kappes om å være mest mulig vag og utydelig i sine standpunkter. Vårt er derimot klart; Melhus Høyre er som utgangspunkt positiv til en etablering som vil gi lokale arbeidsplasser, vekst og store synergieffekter for næringslivet. Forutsetningen er selvfølgelig at konsekvensene for lokalmiljøet ikke blir så alvorlige at det gjør nærområdet ubeboelig. Det som gjelder nå er å sørge for at vi fortsatt vurderes som et alternativ og at politisk beslutningsvegring ikke spiller oss over sidelinjen.

Ordførerkandidat Sigmund Gråbak
Listekandidat Christian Ingebrigtsen
Melhus Høyre

(Innlegget sto på trykk i Trønderbladet 30. april 2011)

Heldigvis gratis!

Regjeringen, ved Samferdselsminister Magnhild M. Kleppa, lanserer nå nok et gratis trafikksikkerhetstiltak - unge bilførere skal merkes med en grønn "L". Tiltaket går inn som en del av Regjeringens handlingsplan mot ungdomsulykker. Eller er det nok et tannløst tiltak som skal vise handlekraft hos statsråden fremfor å hindre de alvorlige og tragiske ulykkene blant ungdom?

"Dersom et tiltak er med på å spare ett liv i trafikken er det verd å innføre det", er enkelte ganger ytret i det offentlige rom. Man kan vanskelig være uenig i det dersom man er direkte berørt av en ulykke, men fra et samfunnsperspektiv må vi se på hva som er praktisk og gjennomførbart. Dersom dette blir den førende tankegangen betyr det at man må innføre høyere aldersgrense ved oppkjøring for gutter, fartssperre, kjøreforbud i helger og en lang rekke andre begrensninger. Dette vil fungere. Det vil bli færre dødsulykker av det, men det går samtidig utover svært mange unge mennesker som kjører trygt og forsvarlig. For å verne en mindre gruppe av befolkningen mot seg selv må man innføre restriksjoner for samtlige. Det synes jeg er uklokt og jeg er derfor glad for at Kleppa har besluttet å ikke ta med seg mange av de mest radikale forslagene videre.

Av de kloke tiltakene som ligger inne er dobbel prikkbelastning og tap av førerrett ved første gangs rusovertredelse i trafikken. Mindre virksomme tiltak mener jeg er å sette på en magnetbokstav bak på bilen, samt å innføre gjennomsnittsmåling på en mengde strekninger. Dette er passive tiltak som umulig kommer til å stanse den gruppen bilførere den er ment å ramme.

Mange av de mest alvorlige ulykkene oppstår i små lokalsamfunn, på smale og trange veier i høy hastighet. Slike ulykker forebygges ikke av bredere vei og bedre dekke. Bedre vei hjelper derimot alle de som ikke kjører uforsvarlig, men allikevel opplever å bli involvert i en alvorlig ulykke. De unge menneskene som har dårlig trafikkholdning og kjører gris må følges opp på annet vis. Det er her lokalsamfunnet kommer inn. Politiet må være tilstede, ikke bare luskende i buskene med lasermåler, men jobbe aktivt med ulykkesforebyggende arbeid. Dette krever bemanning og at politiet får tid til å være politi. Det krever at lensmannskontorene ikke holder åpent to dager i uken og at en hjemmevakt ikke bare er tilgjengelig i nabokommunen.

Også er det oss da. Hvor flinke er vi til å reagere når vi ser unge mennesker vi kjenner som raser av sted i vill fart i nabolaget? Hadde vedkommende vært åtte år og løpt med en saks ville vi straks ha grepet inn. Hadde han vært seksten år og gått og viftet med kniver ville vi ringt etter hjelp. Er man derimot atten år, kjører en utrangert ungdomsbil og helt åpenbart utsetter seg selv og andre for fare, hva gjør vi da?

Når man etterlyser at samfunnet må iverksette tiltak, så må vi huske på at vi er samfunnet. Vi kan gjøre noe - det er også helt gratis.

Melhus Høyre frem med over 25 % - Rød-grønne i mindretall

PÅ GRUNN AV ANGREPENE PÅ HØYRES NETTSIDER, PUBLISERES DENNE ARTIKKELEN/INTERVJUET HER INNTIL VIDERE. FOR Å FØLGE HØYRE I MELHUS NÅR SITUASJONEN ER NORMALISERT, BESØK: MELHUS.HOYRE.NO

I en meningsmåling Norfakta har utført for Trønderbladet får Høyre i Melhus en oppslutning på 19,7 %. Dette er en fremgang på 4,4 %, eller over 25 % siden valget i 2007. –Utrolig gledelig, sier Høyres ordførerkandidat Sigmund Gråbak. –Dette er motivasjon for å stå på enda mer i månedene som kommer. Med dette resultatet får Høyre et ekstra mandat og det rød-grønne flertallet i kommunen sprekker.

Trønderbladet publiserte meningsmålingen i lørdagens papirutgave av avisen. Målingen er en av to som gjennomføres før valget. Den neste gjøres kort tid før valgdagen. Økningen har sammensatte årsaker, tror valgkampleder Christian Ingebrigtsen. –Forutsetningen for at Melhus Høyre i det hele tatt skulle befeste stillingen sin er at dagens kommunestyrerepresentanter har gjort en meget god jobb i inneværende periode. Vi har hele tiden markert oss godt i saker folk er opptatt av, så vi har mye å takke disse for, sier han og fortsetter; -jobben som Sigmund Gråbak og Stine Estenstad har gjort som representanter i formannskapet har vært viktig for at Høyre har satt dagsorden i kommunen.

Høyrebølgen på riksplan kan også ha litt å si, mener han. –Det vil være helt naturlig at oppslutningen på landsbasis vil gjenspeiles delvis i kommunen vår. Allikevel må alle være klar over at ingen rikspolitiker kan sørge for seier i Melhus kommune, sier han og henviser til behovet for fokus på lokale saker.

Aktivitetene Høyre har gjennomført i Melhus de siste ukene tror han har vært mest effektivt som indremedisin; -vi har fått prøvd apparatet vårt, snakket med folk og kanskje fått mer selvtillit. Dette gjør at vi trives med jobben vi gjør og folk legger merke til glade folk som er ute med et politisk budskap.

Selv om meningsmålinger må tolkes som akkurat det, mener Ingebrigtsen man kan koste på seg og glede seg litt; -jeg tror alle forstår at et slikt resultat ikke gjør at vi slapper av og tror vi kan surfe inn til et godt valgresultat. Dette inspirerer oss bare mer!

Ikke sint, men veldig, veldig skuffet

Senterpartileder og kommunalminister Liv Signe Navarsete ble sint denne uken. Skikkelig sint - faktisk frådende og spyttende mot en stakkars sykehusaktivist, skal man tro enkelte toneangivende riksmedier. Slapp av! Hun ble sint og det hadde hun nok god grunn for. Det føles veldig urettferdig å jobbe døgnet rundt for noe og deretter bli beskyldt for å ikke løfte en finger. Det jeg stiller spørsmålstegn ved er hvorvidt det nå er greit å sitte rundt samme bord som bødlene - de som er ansvarlig for at Senterpartiet tapte en sak som griper så mye inn i partiets eksistensgrunnlag.

JEG STØTTER DE ENDRINGENE som regjeringen har besluttet. Her må vi vektlegge faglige råd, spesialistmiljø, kvalitet og kostnadseffektivitet fremfor en falsk trygghet ved å ha en rekke tjenester på et lokalt sykehus - som kanskje ikke holder mål.

SENTERPARTIET DERIMOT er ikke enige. Jeg respekterer det synet hos et parti som i stor grad har blitt stemplet som et distriktsparti, men jeg kan ikke forstå hvordan man kan vippe nakken lett bakover - sluke innpå en kamel med imponerende pukler og deretter oppføre seg som om det var den største selvfølge. Hvor går grensen for hva man kan gå med på?

- VI OPPNÅR MER I REGJERING, enn om vi står utenfor. Ja, dette kvedet har vi hørt hver eneste gang ett av de to støttepartiene må bøye seg frem for Arbeiderpartiet. Klart man gjør det. Selvfølgelig kan man styre politikken noe ved at man behøves for at flertallregjeringen skal ha nettopp dét - flertall. Jeg begriper allikevel ikke hvordan man kan svøpe seg med en slik unnskyldning og vente på at upopulære beslutninger går over. Hvor er partienes ære, historie, verdigrunnlag og partiprogram? Jo, alt er underordnet en diffus Soria-Moria erklæring. I denne saken diffus nok til at Senterpartiet tapte kampen om innholdet i enkelte lokalsykehus.

SENTERPARTIET KUNNE VÆRT med i en borgerlig regjering. De kunne fått noen brødsmuler og ville sittet lydig rundt bordet under regjeringskonferansen og stemt lojalt i stortingssalen. Uenigheter kunne blitt bortforklart. Og dersom det hadde dukket opp noen virkelig vanskelige saker, ja da er det bare å sette seg på kne, holde hodet bakover - og gape.

En prest, en hellig bok og en gal verden

Pårørende, Norge og FN mistet oberstløytnant Siri Skare denne uken, i noe som fortoner seg som et meningsløst angrep på en organisasjon som er satt til å ivareta det skjøre afghanske samfunnet. Det er en tid både for debatt, for sinne – og for respekt. Nå er vi etter min mening inne i tiden for respekt for Siri Skares minne. Derfor setter jeg oppdrag, resultater og kontroverser til side og skriver litt om min bitterhet. En bitterhet som kommer av et grovt misbruk av ytringsfriheten.

Det var kanskje et meningsløst angrep, men det var overhodet intet meningsløst med jobben som Skare gjorde. Med en brennende motivasjon for å hjelpe afghanerne i oppbygningen av et samfunn hardført nok til å bestå i fremtiden, tjenestegjorde hun i et av verdens farligste områder.

I Afghanistan legger tusenvis av soldater, både allierte og afghanske, ned en enorm innsats for å sikre verden de frihetene vi tar for gitt. Kanskje kan dette oppfattes som klisjéer, men husk at angrepene på USA i 2001 ble regissert herifra. Disse angrepene både truet og innskrenket den friheten vi hadde da. Dette ser vi i form av økt overvåking og kontroll i samfunnet. Hadde terrororganisasjonene fått videreutviklet Afghanistan som et arnested for slik virksomhet hadde vi fått flere angrep. Med flere angrep ville samfunnet tatt ytterligere grep som ville begrenset friheten vår. Derfor mener jeg at operasjonene i Afghanistan bidrar til å sikre den vestlige verdens noenlunde samstemte oppfatning av universelle friheter.

Når en forvirret pastor fra USA velger å misbruke den fremste av frihetene våre, ytringsfriheten, blir jeg bitter. Hans “rettsak” mot Islams hellige bok, Koranen, ble gjennomført med ytringsfriheten i hånden. Det som derimot ikke var tilstede var respekten for andre kulturer. Og er ikke graden av respekt og toleranse for andre enn oss selv en indikasjon på hvor langt samfunnet er utviklet? Da pastoren valgte å skjende ytringsfriheten og brente et eksemplar av Koranen, førte dette direkte til at mennesker som risikerer livet for ytringsfriheten i Afghanistan måtte bøte med livet.

Hvordan sover han om natten? Det hjelper nok å være fullstendig hjernevasket og sprø, for å bruke noen forståelige “diagnoser”.

Det var de som utførte udåden i Mazar-E-Sharif som er ansvarlig for at Norge mistet en meget dyktig offiser. Bare tanken på at en bokbrenning tusenvis av kilometer unna skal rettferdiggjøre mord er barbarisk. Selv om Koranen er hellig for svært mange mennesker har deres Gud forbudt at mennesker setter seg over skaperverket og avslutter menneskeliv, til alt overmål i Guds eget navn. Det fritar derimot ikke oppviglere, fanatister og ekstremister fra å bære det moralske ansvaret – selv om ingen lov kan nå dem. Vi visste tross alt hvilke reaksjoner som ville komme – det gjør det til en bevisst handling.

Så til slutt, pastor Terry Jones; du kan ikke dømmes av noe menneskelig lovverk – du beskyttes av den amerikanske grunnloven. Én ting kan du allikevel være sikker på dersom dine tanker om en kristen Gud er riktig, du ender nok rakt i helvete.

Resultatindikatorer - kvalitet i eldreomsorgen

Kjedelig overskrift, men er det ikke nettopp det vi mangler? Vi har et helt politisk miljø som fordømmer bruddene på vernebestemmelsene i arbeidsmiljøloven, men få er opptatt av det reelle innholdet i tilbudet som gis til våre eldre og syke. For å måle tilfredshet må vi ha noen indikatorer å måle etter. Hva med å slå et slag for pårørende?

Følgende innlegg fikk jeg publisert i Trønderbladet 29. mars 2011 - er du uenig? Kommenter gjerne!

Nok engang er helse- og velferdssektoren satt i et negativt lys. Eldre i Klæbu lå over et halvt døgn uten mat, Trondheim kommune brøt arbeidstidsbestemmelsene 26 000 ganger i 2010 og i Moss har kommunalt ansatt pleiere sovet i kjelleren. I mine øyne ser vi et område i samfunnet  preget av rot, underbemanning og for dårlig kvalitet på tjenestene. Jeg blir derfor mektig provosert når fremtredende rødgrønne politikere på lokalt og sentralt nivå forsøker å slå politisk mynt på de avdekkede skandalene. Kvalitet i omsorgen har aldri vært tilstrekkelig ivaretatt uavhengig av om de som driver er ansatt i kommunen, en frivillig organisasjon eller det er snakk om private arbeidsplasser.

                Vi har derimot en uvurderlig ressurs, de ansatte. De fleste pårørende jeg har vært i kontakt med berømmer de ansatte som til tross for travle arbeidsdager og et intenst press klarer å være omsorgsfull og medfølende. Problemet ligger i at når disse ansatte rapporterer avvik på grunn av underbemanning oppover i systemet, risikerer man at alvorlighetsgraden er kraftig filtrert før det når politikerne. Og det er faktisk politikerne som har ansvaret for tjenestene.

                I Melhus Høyre tar vi nå dette til følge. I vårt partiprogram krever vi at kommunen legger til rette for opprettelsen av en pårørendeforening som blant annet kan rapportere til politikerne. Dette skal bli brukernes “arbeidstakerorganisasjon”. De skal kunne bringe nyanser til bordet, som man ikke får kun ved å høre på ledelsen for virksomheten. Dette skal sette politikerne i stand til å innføre reell kvalitet i omsorgen. Politikere behøver alltid å høre flere sider; vi ønsker at brukertilfredshet skal måles, det må føres tilsyn med virksomheten og rapporteres til kommunestyret, de pårørende må få evaluere tjenesten og de ansatte må få snakke fritt om sin oppfattelse av situasjonen. Når vi får på plass dette kan vi vri debatten fra hvem som skal drive, til hvilken kvalitet det er på omsorgen våre eldre får – politikerne har uansett ansvaret.

Christian Ingebrigtsen
Listekandidat
Melhus Høyre
@cingebri